Intervju med Gjermund etter gradering til 2. dan
8. juli graderte klubbens sensei Gjermund Martinsen til 2. dan, og vi overbringer her et intervju med Gjermund.
Henrik: Først av alt vil jeg på vegne av klubben gratulerer så mye med 2. dan! Hvordan føles det?
8. juli graderte klubbens sensei Gjermund Martinsen til 2. dan, og vi overbringer her et intervju med Gjermund.
[img_assist|nid=2253|title=|desc=|link=none|align=right|width=233|height=350]Henrik: Først av alt vil jeg på vegne av klubben gratulerer så mye med 2. dan! Hvordan føles det?
Gjermund: Tusen takk for det! Dette betydde veldig mye for meg! Det føles veldig godt å lykkes. I min alder og på dette nivået er det flere aspekter til det å lykkes med å gradere seg videre i dan. At jeg lykkes er kanskje et resultat av mange års trening, instruksjon og ikke minst arbeid for klubben. Og at man utvikles på flere plan i positiv retning, om ikke nødvendigvis bare på et fysisk plan, men i en kombinasjon av mentale, tekniske og videreformidlende ferdigheter. Det å arbeide generelt for å fremme karaten som en sunn aktivitet for nye utøvere er også bidragende. Som i livet ellers, det er helheten som er viktig! Det er slik sensei bedømmer oss.
H: Hvor lenge har du trent karate, og har det å få sort belte alltid vært et mål, eller var det noe som kom etterhvert?
G: Jeg begynte å trene i januar 1984 for sensei Bjørn Monrad og sensei Dag Lilleby. Tor Arne Haug var leder i klubben på den tiden. Jeg hadde en del år med pause på nittitallet før jeg startet for fullt igjen for 10 år siden.
Jeg må være ærlig å innrømme at det å få den annerkjennelsen av sensei som sort belte medfører, alltid har vært ett mål. Samtidig har jeg allikevel forandret vektleggingen og fokus rundt dette gjennom årene. Etter mange års trening og derav oppnådd forståelse og ferdigheter innen karate, har karaten også utviklet meg som person. Det, samt muligheten derav til å hjelpe andre i deres utvikling, er nå det viktigste.
[img_assist|nid=2254|title=|desc=|link=none|align=left|width=290|height=193]H: Hvordan var oppkjøringen til graderingen? Følte du deg klar, og har du fått noe hjelp til graderingstreningen (siden klubben har ferie, og vi ikke har noen like høyt graderte i klubben)?
G: Etter en meniskoperasjon i januar har jeg fysisk sett ikke hatt den beste oppkjøringen denne våren. Alderen tar også ut sin rett i så måte! Mentalt er det annerledes. Tidvis har man alltid en liten berg og dalbaneferd internt, men jeg har i all hovedsak følt meg overraskende rolig. Kanskje alderen og min generelle «fartstid» på dette området har bidratt positivt til dette.
Det å gjøre så godt man kan til enhver tid, og ikke minst ved den aktuelle øyeblikket, er det viktigste. Når man er ferdig er det befriende å stå igjen med følelsen av at nå er det opp til senseiene å avgjøre utfallet, og å være fast innstilt på ta til seg og respektere ethvert resultat. Man kan ikke forandre på det man har gjort - man kan kun forandre retningen videre! Det er på mange måter deilig å overlate sin skjebne til andre.
Min trening har i all hovedsak foregått på egen hånd, men jeg har fått god hjelp på forespørsler rettet til andre senseier i Wado-familien ved ulike anledninger. Miljøet i WRN er veldig godt på den måten. Siste trening med Riber sensei var forøvrig svært berikende og oppløftende.
H: Du har jo gradert for Shiomitsu-sensei tidligere - var det annerledes å møte opp denne gangen siden du har "gjort det før"? (Og når graderte du til 1. Dan?)
G: Ja, dette var andre gangen, og det var helt annerledes denne gangen. Første gangen graderte jeg til 1.Dan 3. Desember 2007 ifm vinterleir på Opsal arena i Oslo. Det meget spesielle den gang var at jeg var eneste kandidat på «linja» foran Shiomitsu sensei og Riber sensei den gang. Ganske utfordrende å være gjenstand for senseis granskende blikk - ene og alene - mens det hele pågår. Det var en fantastisk følelse når han gratulerte meg med bestått shodan (1.dan, sort belte)!
Denne gangen var det rekordmange som stod på linja. Det er også utfordrende da hele seansen tok over 2,5 time. Adrenalin og tenningsnivå gikk dermed opp og ned, og det er tøft å være «skjerpet» på kommando over så lang tid. Jeg var ikke spesielt nervøs, men helt klart preget av stundens alvor. Det er svært få som klarer å vise frem sin aller beste side på en gradering. Det dreier seg litt om å holde kontroll på nervene, og ikke gjøre for mange tabber. Innsatsvilje og tilstedeværelse er noe av det viktigste. Dette blandet med Shiomitsu sensei sitt livsmotto: it’s all about different kinds of basic, kata and kumite, and life in general - all together - sharp, but relaxed!
[img_assist|nid=2255|title=|desc=|link=none|align=right|width=290|height=193]H: Hvordan oppleves treningene på sommerleiren i forkant av graderingen? Det er jo alltid noen nye punkter han legger vekt på (eller evt. gamle punkter, som fortsatt er nye for oss, til Shiomitsus store fortvilelse), og det virker også som om han følger litt ekstra godt med på de som skal gradere på slutten av leiren.
G: Shiomitsu sensei er på mange måter en tradisjonell instruktør. Og han er en enorm inspirasjon. Han legger veldig stor vekt på grunnleggende teknikker (kihon/basic). Man kan tro at Shiomitsu sensei underviser og repeterer de samme tingene hele tiden uten forandring. Tilsynelatende er det riktig, men etter mitt syn er saken allikevel todelt. Det ene er at han til en viss grad gjør han nettopp det, repeterer og gjentar, repeterer , forklarer og gjentar, men i det ligger også det faktum at sensei også forandres. Han forandres fysisk og mentalt etterhvert som han blir eldre. Det andre er at vi som elever forandres på samme måte. Og i det ligger det at vi dermed oppfatter ting annerledes etterhvert som tiden går. Man utvikler større kunnskap og forståelse som igjen leder til at man knekker «koder» etterhvert som de presenteres. Det som imponerer meg mest i det hele er at sensei har så mange svar. Jeg tolker dette slik at mannen hele tiden tenker karate - han lever og ånder karate - og med det finner og utvikler stadig ny forståelse. Det er ikke alle store senseier som gjør det.
Sensei er utrolig observant og titter nok litt ekstra på oss som er årets kandidater til gradering.
H: Nå som 2. Dan er oppnådd, hva er planen videre? Sikter du rett på 3. Dan, eller er det andre mål på veien som skal nåes først?
G: Min hovedmålsetning er å fortsette å jobbe for andre. Først og fremst for klubben i sin helhet, og samtidig også for alle individuelle personligheter i den. Dette er etter min oppfatning en del av ansvaret som følger med det å avansere i karate.
Et utrykk sier at tiden arbeider for deg i karate! (uverifisert opphav, men jeg tror det er fra den avdøde Toro Takamisawa sensei, 7. Dan, og ofte brukt av sensei Riber)
Ut i fra det sitatet vil fremtiden vise hva som ligger for meg videre, men jeg vil stadig jobbe for å utvikle meg selv i årene som kommer.
[img_assist|nid=2252|title=|desc=|link=none|align=center|width=570|height=210]
